Gand, seid og åndevind

Presentasjon av dr. art.-avhandlinga Gand, seid og åndevind, til doktordisputas 01.09.2006, Universitetet i Bergen

No skal eg på 15 minutt svara på desse spørsmåla:

  • Kva har eg gjort?
  • Korleis har eg gjort det?
  • Kva er eg kommen fram til?

Kva eg har gjort

Avhandlinga mi er ei gransking av gand i eldre tid. Gand er eit ord og ei ovring som er nemnt mange gonger i norrøne kjelder og kjeldene til samisk religion, og som har ein viktig plass i seinare folketru i det som var det norrøne kulturområdet. I kjeldene kan gand og ord avleidde av det (gondull / göndull) eller samansette med det vera mellom anna:

  • ånd(er) utsende frå ein trolldomskunnig,
  • ånd(er) i dyreham utsende frå ein trolldomskunnig,
  • vind (gýgjar gondull ) / storm (i skaldekjenningar)
  • storm av daudingånder (Gandferda)
  • uvêrsvarsel på himmelen (ganfer)
  • ridande ulukkesvarsel i dårleg vêr på himmelen (gandreið)
  • valkyrje­ (Gondul ),
  • trollkjerring (gandreið),
  • ulv,
  • luftritt (gandreið i Þorsteins þáttr bøjarmagns )
  • utsend trolldomsfluge (gandfluge),
  • anna utsendt trolldomsprosjektil,
  • kvalme, brå oppkasting,
  • brå avmaktskjensle,
  • grovt snøre,
  • snurrebass,
  • noko med spinning (gan[d]kona = ’spinnekone’)
  • straumkvervel,
  • Midgardsormen (Jormungandr ),
  • penis,
  • stokk,
  • tørrfuru,
  • trolldom (i seinare tid),

Dette spriker veldig, og det gjer også framstellinga forskarane gjev av gand, skal vi straks sjå. Derfor har eg skrivi denne avhandlinga. Eg har prøvd å forstå betre kva gand var, både frå opphavet og i mellomalderen, i samisk religion og i seinare folketradisjon.

Ei presisering før eg går vidare: Nordafjells er det mange i dag som kjenner ganding som ei form for trolldom. Mi avhandling er om forløparen for den trolldomsforma. Men i eldre tid finst det ingen belegg for at gand var ei form for trolldom. Det var ikkje snakk om ganding eller å gande, altså ei handling, men om ein gand som kunne sendast ut. Ganden var ikkje i seg sjølv ’trolldom’, men det hadde ein funksjon i visse trolldomsformer.

Korleis eg har gjort det

Avhandlinga har tre hovudbolkar: kjelder, forskingshistorie og drøfting med mine eigne vurderingar. Eg har prøvd å skilja strengt mellom desse tinga, for elles hadde eg ikkje klart å halde oversynet, så stort og uoversiktleg som temaet er.

Eg har nærma meg problemet på så brei front som råd. Til skilnad frå dei som har granska gand før meg, har eg prøvd å bygge tolkinga på alle kjende former av gand. Eg har òg lagt stor vekt på å gå gjennom forskingshistoria til alle tekststadene som nemner gand. Dessutan har eg dregi inn kjelder som ikkje nemner gand, både eldre og yngre kjelder frå store delar av Nord-Europa, for å kaste lys over tema eg drøftar. Det meiner eg er forsvarleg fordi dei fleste folke­gruppene i Nord-Europa har vori her i alle fall dei siste 2000 åra, og det må ha vori vesentleg kulturkontakt mellom dei. Da skal vi vente å finne mykje av dei same førestellingane hos dei ulike folka, særleg dei meir grunn­leggande eller generelle førestellingane.

”Angrepsvinkelen” når det gjeld sjølve tolkingsarbeidet har vori å jamføre den beste kjelda, Historia Norwegie, breitt med andre norrøne kjelder, seinare kjelder til samisk religion og seinare folketradisjon. På den måten er eg kommen fram til ei kjernetyding av gand i eldre tid. Inn til den plattforma har eg så dregi fleire og fleire kjelder, og tolka dei i lys av den etablerte kjerne­tydinga og i lys av andre kjelder. Kjernen i framgangsmåten har altså vori å tolke kjelder i lys av kvarandre. Det er den framgangsmåten alle brukar i kultur- og religionshistoriske granskingar, men eg har tolka i lys av kvarandre kjelder frå dei siste 1000 åra og frå kulturar heilt frå Island til det sentrale Russland. Å tolke  vidt spreidde kjelder i lys av kvarandre blir vanlegvis ikkje rekna som forsvarleg. Argumentet mitt for å gjera det likevel er at det har vist seg fruktbart. Metoden har ført fram til eit system av teoriar som på ein logisk samanhengande måte knyter i hop idear og førestellingar som har vori uforståelege eller meiningslause. Dessutan fører eg mange gonger sjølvstendige argument for at seine kjelder er relevante for eldre tid eller at kjelder frå andre kulturar er relevante for den kulturen eg drøftar. Døme på det er argumenta for at gand hadde eit tydingselementet ’stav’ i alle fall så tidleg som i urnordisk. Det eine argumentet for det er at gand-stadnamn som er gamle jamvel om vi kjenner dei frå sein tid, som Gandsfjorden ved Stavanger, er påfallande knytte til smale og beine fjordar og kilar. Det andre viktige argumentet er at gand kan tyde ’stav’ eller ’stokk’ på moderne Islandsk og Finlands-svensk, men ikkje i dei mellomliggande språka. Fordi det har vori lite kontakt mellom Svensk-Finland og Island, er det enklast å forklare denne fellestydinga som arv frå fellesspråkstida.

Kva eg er kommen fram til:

Tidlegare granskarar har lagt vekt på desse oppfatningane av gand:

  • Gand er eigentleg ’stav’ eller ’(kvass) kjepp til å støyte med’.
  • Gand er ein slik stav til å ri på.
  • Gand er særleg utsend sjel
  • Gand er særleg utsende hjelpeånder.
  • Gand er særleg eit trolldomsprosjektil – insekt, hårball, lita pil e.a. – som kjem fykande gjennom lufta og råkar folk eller fe i kroppen og gjer skade.
  • Dette trolldomsprosjektilet er ei forvansking av den kvasse kjeppen.

I forskingshistoria har det vori ein dragkamp mellom desse forklaringane. Ein har vilja ha det til at berre éi eller berre eit par av desse tydingane er ”det gand dreiar seg om”. Men det er problematisk, for da må ein sjå bort frå store delar av kjeldematerialet. Eg meiner alle desse forklaringane er gyldige, og at ein dessutan må ta omsyn til eit par gand-tydingar til:

  • Gand tyder ’tråd’ og ’snurrebass’ og har samband med spinning og snurring (Island / Nord-Noreg / Færøyane).
  • Gand tyder ’kvalme’, ’(brå) oppkasting’, ’brå avmaktskjensle’ (Shetland).

Etter mitt syn må løysinga vera ein forklaringsmodell eller eit system av forklaringsmodellar som har romma alt dette. Eit slikt system har eg funni fram til, og skal gjera greie for hovuddraga i det no. Forståingsmodellen omfattar mykje meir enn gand, nemleg breiare førestellingar som gand høyrer til.

Eg er kommen fram til at kjerneforma av gand i mellomalderkjeldene og til dels i 1700-talskjeldene til samisk religion var utsend sjel eller ånd, gjerne i (dyre)ham, brukt til spåing, til å hente eller avdekke ønskte eller løynde ting og til å slåst med andre åndeskapningar eller menneske, eller gjera skade på dei. At dette er kjerneforma, er berre delvis nytt, og er neppe særleg kontroversielt.

Det nye er forslaga mine om korleis kjernetydinga kan ha samband med dei andre tydingane.

Fyrst tek eg nokre gand-tydingar som kan settast i samband med at utsende ånder gjerne hadde dyreham eller anna slag ham. At gand truleg tyder ’ulv’ i ei skaldestrofe av Hild Rolvsdotter frå ikring 900, kan for­klarast med at vardøger og andre følgjeånder både i norrøne kjelder og seinare folketru gjerne har ulveham. Dessutan er det hipp som happ i kjeldene om åndene til trolldomskunnige ferdast i eller  dyr, og dermed høver ulve-gand òg med at trollkjerringar hadde ulvar som ridedyr. Når riding  og ferd i ganden går for det same, forsvinn også motsetnaden mellom gandreið ’gandritt’ i lufta, som er det vanlege i islandsk folketru, og den vanlege utsendinga av gandar = sjel eller ånder. Hamdyret eller ridedyret kan òg forklare at gand i 1700-talskjeldene til samisk religion og i folketrua frå 18-1900-talet fyrst og fremst er eit trolldomsprosjektil, ofte i insektham, kalla gandfluge. Den er truleg ein variant av dyrehamen som den utsende ånda kunne ta til ham.

Mange av dei andre gand-tydingane kan knytast til den skisserte kjerneforma ånd dersom vi hugsar på at ideen ånd / sjel er avleidd av pusten. Mange språk har same ordet for ’pust’ som for ’ånd’:

  • Norrønt ond og andi
  • Samisk heagga / hïegke osb.,
  • Austersjøfinsk henki / hing osb.,
  • Latin anima / animus og spiritus,
  • Klassisk gresk psyché,
  • Hebraisk ruah,
  • Osb., i Sibir.

– og når vi døyr, er det pusten i tydinga ’sjel’ vi sender ut når vi andast eller utånder. Derfor er ånder sin natur å fara ut og inn luftvegane, og i eigenskap av luft i rørsle er dei vind. Eit uttrykk for denne ideen er at det i norrøn skaldedikting er vanleg å kalle hug for ’trollkjerringvind’. I lys av dette er det ikkje nokon motsetnad mellom at gand er ånd og at det er vind. Da blir det òg forståeleg at den nordnorske Gandferda er ein storm av dauding-ånder på himmelen. Skilnaden er at det da ikkje er snakk om ånder utsende frå levande, men ånder utsende for godt, altså frå avlidne. Også shetlandsk-orknøysk ganfer kan knytast til dette. Det er eit uvêrsvarslande sky- og lysfenomen på himmelen, opphavleg truleg den same stormen av dauding-ånder som den nordnorske Gandferda. Gandreið i Njáls saga er eit liknande himmelfenomen, og kan forklarast ut frå same tankegangen. Det kan òg valkyrjenamnet Gondul, for valkyrjene kjem ridande i uvêr på himmelen og liknar med det på Gandferda. Det gjer òg trollkjerringar som kjem ridande på himmelen, og da blir det forståeleg at trollkjerringar kjeldene kan kallast gandreið.

Gand = ånd forstått som pust og vind kan òg forklare at gand på shetlandsk kan tyde ’kvalme’ og ’brå oppkasting’. Det ser nemleg ut til at slike ånder i fiendsleg ærend kan fara ned halsen på offeret og trenge unna det som er der frå før. Dette følgjer av opphavet til ideen ånd – kan ånder pustast ut, kan dei òg pustast inn. Såleis ser det ut til at ei seidkone i Hrolfs saga kraka pustar inn hjelpeåndene som gjev henne løyndomsfull kunnskap. Ho geispar umiddelbart før ho kan seia fram kunnskapen, og i lys av seinare parallellar bør geispinga oppfattast som tung innpusting. Åndene til seidkona gjer henne ingen skade, men det ser ut til at fiendslege ånder kan fara inn på same viset. I nyislandsk og til dels i nordnorsk tradisjon vil gandfluga inn gjennom munnen og nasen på offeret. Det kan tolkast i lys av vidt utbreidde førestellingar om at menneskesjela i skapnad av insekt eller anna lite dyr kan fara både ut og inn luftvegane når mennesket søv. I seinare folketru kan fiendslege eller misunnelege tankar få den det blir tenkt på til å kaste opp. Slike tankar blir m.a. kalla hug og fylgje, som kan vera eit slag følgjeånder og i mange skildringar liknar mykje på gand i Fóstbrøðra saga og i ei trolldomsramse frå 1300-talet. I mange tilfelle fungerer slike følgjeånder som vardøger, og særleg når eigaren er ute i fiendsleg ærend, heiter det at vardøgera angrip offeret (søkir at, atsókn). Slike angrep gjer at offeret blir trøytt eller tek til å geispe, og dermed truleg pustar inn vardøgeråndene. Det høver med dét at vardøger òg kan merkast som kløe i nasen – som om vardøgeret vil inn den vegen og angripe offeret ned luftvegane. Fiendslege vadøger blir i islendingsogene skildra som ulvar, og det er med på å knyte ”kvalme-gand” til resten av gand-komplekset.

I den norrøne litteraturen kan slikt vardøgerangrep passivisere offeret, ta makta frå det, slik at angriparmennene får lett spel når dei når fram. Truleg er det slik at når ein geispa i seg vardøgra, så trengde dei unna den rette hugen. Dette kan forklare at gand på shetlandsk kan tyde ’brå avmaktskjensle’. Dessutan kan det kaste lys over at gand kan tyde ’penis’ – og ’stav til å støyte med’, som på det symbolske planet kan vera det same. Etter norrøne normer var det nemleg slik at ein mann som i strid var passiv og ute av stand til å slåst, han var ikkje nokon mann. Etter norrøne normer var det òg slik at ein mann som vart penetrert av ein annan mann, ikkje var nokon mann. Dermed kan vi tenkje oss at ei ånd som trengde inn i eit menneske kunne ha penissymbolikk. I norrøne kjelder finst det eit nokså klårt døme på at hugen til ein aggressor angrip offeret i rumpa med slik symbolsk funksjon (Þorleifs þáttr jarlsskálds ). I kjeldene til samisk religion er det eit ord nåejtiendïrre, som har same funksjon som gand, og som bokstavleg truleg tyder ’noaidepenis’. Det høver med at åndestrid mellom noaidar vart framstelt som ein brunstkamp mellom dyr.

Gand-tydingane som har med snurring, spinning eller tråd å gjera kan òg settast i samband med gand = ånd, pust og vind. Trolldomsvind vart nemleg oppfatta som ånda til den trolldomskunnige, og vi har klåre vitnemål om at slik åndevind kunne spinnast. Den vanlegaste forma for trolldomsvind i folketrua er kvervelvind, som nettopp er eit ”vind-tau”. Dette opnar for ei ny forklaring av kva den norrøne trolldomsforma seid var og for ei klårare forståing av sambandet mellom gand og seid i eldre tid. Den rimelegaste etymologien for ordet seid er ’tråd’. Det høver med dei ulike formene av seid. Eg føreslår at kjernen i seid var spinning av åndetrådar som ein sende i veg og drog til seg ønskte personar og ressursar med eller som representerte livstråden til den som skulle spåast. Da blir det meining i at gand kan tyde ’tråd’ o.l., for norrøne kjelder tyder på at åndeutsendingar som vart sende ut under seid kunne kallast gandar. Jormungandr som namn på Midgardsormen kan òg forklarast ut frå gand-tydinga ’tråd’, for i skaldemålet blir Midgardsormen ofte kalla eit band eller belte som ligg ikring jorda og held ho saman.

Eg avsluttar med ei vurdering av samhøvet mellom norsk og samisk tradisjon. Når gand er eit norsk ord, kan det vera heilt misvisande at det er brukt i skildringar av samisk religion. Men eg er kommen fram til at det blir brukt om stort sett det same i begge tradisjonane: Kjerneforma er sjela og åndene som den rituelle spesialisten sender ut.